Luke 2 - Fuglemat

Nå som vinteren har kommet og insektene har gått i dvale, er det på tide å mate fuglene igjen. Selv har jeg gjort det i et par måneder allerede, etter en liten pause midt på sommeren. Det begynner nå å betale seg med en stor variasjon i arter. Jeg har brukt litt tid på å virkelig sette meg inn i hva de forskjellige fuglene spiser, noe jeg også ser resultater av nå som både rødstrupa og gulspurven endelig har funnet veien opp til matfatet.

Plutselig var det fult av gulspurv her ute, det nærmeste jeg har observert
de tidligere er låvetaket.

Det å mate fuglene om vinteren, er en gammel skikk. Det å henge ut julenek til fuglene går nemlig langt tilbake. De første skriftlige opplysningene stammer fra 1753, men prestene fordømte skikken som hendensk. Det kan tyde på at juleneket går langt tilbake i tid. Noen forskere har en teori på at neket opprinnelig var et offer til Odin eller fruktbarhetsdemoner, selv om det ikke finnes noe bevis på dette. Eilert Sundt (1917-1975), en teolog og samfunnsforsker, mente at juleneket kunne være en førkristen beskyttelse mot onde makter. Andre teorier er at det var et offer til en vegetasjonsguddom, eller et hjelpemiddel for å holde liv i en hedensk kornånd, representert ved spurvene. Andre igjen mener at kornbandet var en magisk bestikkelse av fugl som gjorde skade på avlingen. Når disse fikk korn om vinteren, ville de ikke ødelegge avlingene til sommeren.

Solsikkefrøene er populære hos småfuglene. Herr og Fru grønnfink, og en
liten stillits forsyner seg grådig. Det finnes mange fine matere der uten,
men dessverre er det dårlig holdbarhet på mange av de, spesielt de i
tre. Denne fra Europris ble kjøpt i fjor vinter, den holder kanskje ut vinteren.

På forskjellige steder i landet hadde man forskjellige skikker på når juleneket, eller kornbandet som det også het, skulle henges ut. Det kunne være klokken 12, så fort det ble lyst, før middag eller når julen ringte inn. Juleneket skulle henges høyt i et tre eller på en stake, slik at det var lett å finne for småfuglene. Når dompap, spurv og kjøtmmeis flokket seg på neket, var det varsel om et godt kornår. Kom det derimot få fugler som spiste lite, ble det derimot uår og en dårlig kornhøst. Det lovte ikke godt om det var skjæra som kom først. Kom spurven før neket var satt opp, eller det viste seg at neket var tomt, spådde det dødsfall i familien.

Julekort med julenek av Opphavsperson ukjent/Nasjonalbiblioteket.
Falt i det fri (Public domain)

Kornbandet skulle være stort og av det beste kornet. Det var nok mye større enn det vi pleier å få kjøpt i dag på diverse julemarkeder i dag. Det het seg at neket var det siste man laget om høsten. Mulig det ble gjort etter at man hadde tatt unna kornet man trengte selv? I dag har det blitt et symbol på jul, og har blitt et yndet julemotiv.

I moderne tid forer vi fuglene for at de skal ha litt ekstra gjennom vinteren, men også fordi det er utrolig trivelig å sitte og se på det yrende fuglelivet utenfor vinduet. Det er bevist at de som titter på fugler har bedre psykisk helse. Jeg kjenner godt på den roen det gir meg å sette av en halvtime i en stressende hverdag, og bare se på fuglene som spiser utenfor stuevinduet mitt.

Disse to kjøttmeisene var ikke helt enige om at de kunne dele matfatet...

Men det å mate fuglene er vel ingen kunst? Jo, det er litt å sette seg inn i. Vil man starte, så begynn med solsikkefrø. Da tiltrekker man et størst antall arter. Villfuglblanding er sjelden en suksess alene, da kommer solsikkeelskerne og slenger mye korn på bakken for å at de skal få det de vil ha. Skal man derimot dekke behovet til en rik variasjon arter, så må flere beholdere til. En stor med solsikkefrø, en med villfuglfrø (da gjerne med havre og solsikkefrø uten skall i, da blir gjerne gulspurven og rødstrupa glad), meiseboller og nøtter. Det er også endel arter som kun spiser fra bakken, men ofte så slipper man å tenke altfor mye på det siden det er nok av rotekopper som søler. Bare husk på å rengjøre regelmessig, så det ikke kommer en masse gnagere! Selv har jeg såvidt begynt å regne litt på om det lønner seg å lage egen villfuglblanding i større kvanta. Det er noe jeg i såfall kommer tilbake til i bloggen ved en senere anledning.

Rødstrupa er en av de vakreste fuglene synes jeg, og endelig har
den blitt en fast gjest utenfor vinduet.

Per dags dato har vi en fast gjeng bestående av følgende arter utenfor her: Gråspurv, bokfink, løvmeis, spettmeis, kjøttmeis, blåmeis, gulspurv, bokfink, bjørkefink, rødstrupe, dompap, gråsisik, stillits, grønnfink, flaggspett og selvsagt noen skjærer og kråker. Endel fugler har nå reist til varmere strøk. Men hver tålmodig, i starten kan det hende det bare er noen få fugler som dukker opp, før flere og flere oppdager restauranten din! Ettervert kommer også gleden over hver nye art som dukker opp, så ha alltid en fuglebok lett tilgjengelig! Et av mine store mål har vært å få gulspurven og rødstrupa til å spise av maten jeg har lagt ut. Endelig har jeg klart det. De spiser nemlig ikke fra matere, og spesielt gulspurven er glad i havre. Rødstrupa har så tynt nebb at den ikke knuser solsikkefrø, selv om det er blant disse den for det meste har gått og rotet på bakken.

Det er ofte ganske så fuglsomt utenfor her, med en stor variasjon
arter som koser seg med maten.

Jeg nevnte over det å lage egen villfuglblanding, men en kan også lage egne meiseboller! Det er faktisk ganske enkelt. Mange spør gjerne etter en spesifik oppskrift, men jeg har begynt å bruke litt forskjellig av det jeg har liggende.

Litt ingredienser man kan ha i en meisebolle.

I de siste jeg laget, hadde jeg delfiafett, noen frosne bringebær, nøtter, villfuglblanding, rosiner og havregryn. Et råd er å knuse noen ferdiglagede meiseboller, for å få med litt talg (det skal testes ved neste produksjon). Begynn med å smelte fettet og la det kjøle seg litt før du tar i resten av ingrediensene. Hvis ikke ender du opp med å frityrsteke dem. Hakk opp nøttene (alt av usaltede nøtter kan brukes). La det kjøle seg litt mer til det blir en litt mer tykk masse. Bare vær obs på at om du har i frosne bær, stivner det fort. Det lærte jeg bokstavelig talt på det harde viset! Når det er formbart, lag runde boller eller ha det i melkekartonger, plastbegre (tomme rømmebeger), eller bruk pepperkakeformer for å få artige former, og fest et tau rundt. Selv har jeg spart på kokosnøttskall jeg har kjøpt ferdigfylt tidligere. Sett det kaldt til det har stivnet helt (eller ha i frosne bær, så er det steinhardt før du nesten rekker å blunke).

For at fettet ikke skal bli for varmt, slår jeg som oftest av ovnen når det
er så lite igjen, og så lar jeg det smelte videre uten tilført varme.

Det blir ganske rosa meiseboller når man har i litt bringebær!

Et plastbeger kan lett fjernes etterpå, og fungerer fint som en form.

Da er det bare å vente på at fuglene skal oppdage delikatessen.

Foreløpig fristet nok nøttene mest...

Det er noe eget ved å se fuglene spise av maten du har laget selv. Det er helt klar mye mer populært med hjemmelagede meiseboller, enn med de man kjøper. Det er litt mer jobb, men ikke mye. Velger du derimot å kjøpe meiseboller, så gjør meg en tjeneste. Ta av plastnettene de kommer i! Fuglene kan henge fast bena i de, og de blir lett stjålet av skjære som så slipper det fra seg i naturen. Jeg finner slike nett over alt, på stranda, på jordet og i skogen. Kjøp heller en spiral de kan ligge i, så er de også sikret mot notoriske tyver.

Det er bare å få av dette nettet med en gang, og henger du den opp slik,
blir den kjapt et herremåltid for skjære som bare stikker av med den.

Det å gå til anskaffelse av en slik spiral, er en god løsning. Det er god
oppbevaring både for meiseboller og pilfinker!

Da er det bare å dra fram godstolen foran vinduet og kose seg med dine nye venner! Straks skal juleneket kjøpes inn her, det skal bli spennende å se hvem som foretrekker det.

Her om dagen kom første dompapen! Den foretrekker solsikkefrø på
bakken. Nå er det bare å vente på at hennes røde partner skal dukke opp.

Først finner man et solsikkefrø. og så tar man det opp i treet for å spise.
Løvmeisen er en riktig så artig sjarmør og følge med på.

EFIT 4. oktober 2017

Da var tiden inne for en ny runde med EFIT. Siden det er en helt tradisjonell dag, hvor jeg lever i etterdønningene av en forkjølelse og utmattelse fra helgens arrangement, fant jeg ut at jeg skulle ta alle bildene med makrolinse. Da ble det litt mer interessant å ta bildene, og de ble litt mer spennende (med et unntak som ikke lot seg bli tatt med annet enn et mobilkamera).

Klokken 09.30 - Jeg leter etter en boktittel jeg skal anbefale, men som jeg plutselig ikke husket tittelen på... Så da kan du få anbefalingen, du også. Liker du dystopi, les gjerne The Giver av Lois Lowry (men styr unna filmen).

 Klokken 10.27 - Mengder med klesvask sorteres. Ligger litt etter der om dagen!

 Klokken 11.30 - Anja + Kleenex = sant! Forkjølelse er noe herk!

 Klokken 12.30 - Trene hest eller hvile? Foreløpig er det bare hvile, noe annet orker jeg ikke ennå...

 Klokken 13.32 - Middagsrester ble til dagens lunsj...

Klokken 14.30 - Jeg venter på at Tiril skal bli ferdig med å skifte til rideklær, utenfor er det fullt av småfugl...

Klokken 15.30 - Tiril ønsket å ri ned til stranda, men Saga hater bølger. Derfor valgte vi å kjøre ned til Skallevoldstranda for å sjekke, siden det blåste ganske bra. Konklusjonen var at vi utsatte det til i morgen. I stedet endte vi opp med en morsom stund på stranda i stedet.

Klokken 16.25 - Bakerst i kjøleskapet fant jeg denne fargerike "tingen", som mest sanndynlig har vært nudler...

Klokken 17.27 - Middag på gang!

Klokken 18.30 - Sliten!  Jeg er egentlig på vei ut, men ble liggende på ryggen og glo i taket i stedet... Skulle egentlig kjøre hest, men det blir snart mørkt. Burde derfor kanskje ri, men det verker så i kroppen at det ikke vil fungere. Jeg fortsetter derfor å kikke opp i taket i stedet...

Klokken 19.30 - Smøring av sele som ble brukt i regnværet i helgen. Den andre tar jeg i morgen (vi lånte seler til tospann), samtidig som egen sele må pusses førkommende helgs sprell. Jeg får i det minste silkemyke og velsmurte hender av all denne smøringen!

Klokken 20.30 - Vi er nesten tomme for høy, og siden vi ikke får noe før i morgen slo Ole Jan grass som hestene fikk til kveldsmat.

Klokken 21.30 - Jeg måtte ta et bilde av bakhøvene til Linnea til en Facebook-diskusjon. Siden det passet med tidspunktet, ble det perfekt som denne timens bilde. Og siden det er veldig vanskelig å ta bilde med vanlig kamera når man er alene, ble det et dårlig mobilkamerabilde i stedet. Poenget var i allefall å vise formen på bakhoven.

Klokken 22.30 - Kvelden begynner å slå seg til ro og vedovnen gjør stua varm når høstkvelden er både forblåst og grøssen.

Klokken 23.32 - Dagen er snart over og det er helt svart ute. Jeg kjenner jeg savner sommeren og lyse kvelder!

God natt og takk for i dag!

Krangleskjærer og vakttroster

Det er daglige kamper i hagen for tiden. Jeg husker jeg så ei som spurte følgende spørsmål: Hvordan bli kvitt skjærer i hagen? Svaret er enkelt og greit: Håp at du får gråtrost som hekker i hagen eller hos naboen. For om det er tilfelle er det ingen kjære mor! Det er ikke noe enklere om du er kråke. Her på gårdene er det to kråker og to skjærer som lusker rundt. Så fort de nærmer seg fuglematen, hører jeg gråtrostens hese skratting og så farer det en grå fugl i vill fart forbi vinduet. Kråkene blir regelrett bæsjet ned av gråtrosten (kallenavn er skittrast), og går konstant med fugleskit i fjærdrakta.

Gråtrosten har rigget seg fint til å trærne i hagen, og her ser de det som skjer. Det tar ikke mange sekundene fra inntrengeren har forsøkt å luske seg inn, til de blir oppdaget. Flaggspetten har også fått gjennomgå en dag her.

Skjæra er smart og gjemmer seg blant grenene i kirsebærtreet. Da kan den holde seg skjult til gråtrosten er borte, for så snike seg bort til maten igjen...

Freden varte ikke lenge, plutselig kommer kjeftasmella jagende og opp i kirsebærtreet bærer det igjen.

Gråtrosten blir sittende litt i treet, ganske så sint, før den innser at at den får ta seg en pause for denne gangen.

 Så fort gråtrosten er borte, kommer skjærene snikende bort til maten igjen.

Noen munnfuller senere er det i gang igjen...

Gråtrostene leter rundt etter skjærene, som denne gangen har gjemt seg i plommetreet.

Skjæra prøver å hoppe ned fra treet, men denne gangen er den altofr nærme gråtrostens vaktpost og har ingen sjans til å komme seg avgårde usett.

Når adrenalinet er høyt, kan selv venner bli uvenner når de må dele tre i en stresset situasjon. Plutselig barket skjærene sammen innimellom grenene og gikk rett i bakken, hvor den ene holdt den andre nede.

Men nok fikk sannelig være nok, mente gråtrosten og skiller kranglefantene og deretter kjeppjager de avsted. Slikt tøys er ikke greit!

En liten pustepause utenfor gråtrostens teritorium må til for å få roet seg ned. Skjæra hoster og rister seg, og er tydelig oppjaget.

Men skjæra er ingen pingle! Etter et par minutter er den tilbake igjen, for mat må man ha!

Luringen som ble til Lurven

Det er ikke så lett å skille på alle fuglene her, men en pilfink har skilt seg ut og har gått under navnet Luringen. Han har nemlig funnet en smart måte å komme til meisebollene på! Første gang ble jeg litt nervøs og tenkte at jeg måtte ut og redde han, men det gikk ikke lange tiden før jeg innså at han kom seg like lett ut som inn. Dette har han holdt på med lenge.

Her om dagen dukket en ny pilfink opp, som fikk navnet Lurven. Den har tydelig et skadet øye og ser ut som om den har vært ute og kranglet som bare det.

Så oppdaget jeg plutselig at det var Luringen som var blitt Lurven. Da er det bra at han har maten servert her, så håper jeg det går bra med han. Lure Lurven, som kanskje ikke har vært veldig lur en sen lørdagskveld i buskene...