onsdag 31. august 2016

De gamle husdyrrasene våre: Dølahesten

Jeg startet  egentlig opp med en serie om våre norske husdyrraser, men av diverse grunner fikk jeg ikke fortsatt. Nå kommer endelig fortsettelsen. Du kan også lese innlegget om hvorfor velge norske hesteraser.

Dølahesten regnes blant de 3 særnorske hesterasene og er den rasen som står mitt hjerte nærmest. Mitt hjerte var tapt da jeg ble kjent med den fantastiske herremannen Oskar, eller Stjernekar som han het på papiret. Han var min søsters hest, og jeg fikk ri han ca. en gang i uken. Etter det var det ingen vei tilbake, det måtte bli dølahest.

Oskar (Udd - Bjørnegårdssvarta) og meg på ridetime.
Han var en huskbrun vallak på 165 cm.
Foto: Heidi Magnussen Schüller
Da min kjæreste og jeg bestemte oss for å kjøpe hest sammen, så var valget enkelt. Kravene var som følger: Han ville ha en kjøre- og arbeidshest han kunne bruke på gården. Jeg ville ha en ridehest jeg kunne ri litt dressur på. Samtidig så måtte det være en hest som min den gang 9 år gamle datter kunne håndtere, og som var stor nok for voksne mannfolk. Valget sto da mellom fjording og døl, men min allerede sterke kjærlighet til dølen vant. Først kom Ristvedt Linnea, en 8 mndr. gammel unghest, 4 mndr. senere kom Saga Sofie, en 5 år gammel hoppe på 147 cm. Akkurat passe stor for alle i familien.

Saga Sofie (Vollaug Sølve - Mai Gulla) og min datter Tiril,
akkurat passe stor hest, for stor og liten.
Foto: Tone Simarud Magnussen
Ristvedt Linnea (Moprins - Ristvedt Maja), 9 mndr. gammel.
Dølahesten ble tidligere kalt både gudbrandsdalshest  og østlandsheset. Det er en stor, kaldblodig arbeidshest. Den stammer fra lokale hester som bøndene allerede hadde brukt i lang tid. Disse hestene stammet igjen fra tyngre tyske og danske hingster som var importert til landet. Det skal også være brukt en fullblodshingst. Rasen begynte å ta form på midten av 1800-tallet, og var etablert 1857.

Statsagronom Johan Lindequist var en av de kreftene som sto bak dølahesten. Han ville veldig gjerne få frem en hest som kunne brukes i jord- og skogbruket, og som skysshest på Østlandet. Han mente at hestene i Gudbrandsdalen var godt egnet.



Allerede fra starten av, var rasen delt i to typer, en lett og en tyngre. Selv på utstillinger var disse skilt. Den lette typen forsvant raskt, da den tyngre hesten ble foretrukket. Men, i 1928 ble totalisatorspillet innført og man begynte og få frem lettere hester igjen, siden dølahesten var kjent for sine gode travegenskaper. Den lette typen ble etterhvert Norsk Kaldblodstraver, men stamboken ble ført felles en stund til, før de skilte lag.

Skogre (Heirums Blåtind og Lia Ronja)
Uttrykkene lett- og tungdøl stammer fra denne tiden og er i dag ganske misvisende. Dølen er nå kun døl og ikke delt i forskjellige typer, og lettdølen er kaldblodstraver og har ingen annen betegnelse. Det er folk som har kjøpt lettdøl og trodd de har fått en dølahest. Etter litt undersøkelser viser det seg at det er en kaldblodstraver. Andre tror at tungdølen blir en tung variant av dølen, noe som ikke stemmer.

"Kaldt hode, varmt hjerte"
Når det er sagt, så er det variasjoner innad i rasen. Hestene på de to første bildene, viser en hest på 165 cm og en på 147 cm. Noen er veldig grove, andre ganske lette. Men rasen er ikke delt, og det er viktig å huske. Temperamentsmessig så går de under uttrykket "kaldt hode, varmt hjerte". Det betyr at dølahesten skal være stødig og vennlig. Men her vil man også finne store variasjoner. Noen er spreke, noen er trege, noen skvetter aldri, mens andre er mer våkne. Det finnes en hest for hver en smak, med andre ord. At dølahesten er tung og treg, kan de fleste som har holdt på med rasen, skrive under på at som oftest ikke stemmer... En hest er ikke bare arv, men mye er læring også. Jeg har hørt flere si at dølahester er brautete og tung å ri. Dette kommer som regel av trening og er ikke en egenskap hos rasen. Men en så stor hest som ikke lærer seg folkeskikk, kan selvsagt bli både sterk og ufin.

Foto: Tone Simarud Magnussen
De fleste dølahestene er høflige og trivelige hester som kan brukes til det meste. De er selvfølgelig ikke hester som kan nå toppnivå innen de forskjellige ridegrenene, men for de aller fleste så er jo ikke det behovet heller? De er derimot supre fritidshester. I et individ har du en hest som du kan kjøre tur med den ene dagen, starte dressur den andre (de best hestene starter LA/MB), trekke ut tømmer fra skogen den tredje og kanskje starte et sprangstevne for moroskyld (det er tunge hester som ikke skal hoppes mye med, men de elsker ofte å hoppe og litt sprang for avveksling er helt greit) den fjerde dagen. Med unntak av mounted games, finner du dølahester som brukes overalt innenfor de forskjellige hestesportene.

Geilostølens Viktor (Vollaug Sølve - Vårsol) på utvidet
bruksprøve på Starum 2010.
Finnvald Lukas (Finndals Blesen - Ospeluna)
Asak Balder (Moklompen - Furu Svarta)
Dølahesten er for alle vil jeg tørre og påstå. Ja, kanskje ikke, som sagt, for deg som ikke har de aller høyeste ambibsjonene. Men for deg som har lyst til å konkurrere litt, som har lyst på en god turkamerat, enten på ryggen og/eller bak vogna, og for deg som har lyst til å utforske landbruk på gamlemåten, er dette en super hest. Sist, men ikke minst, er det hesten for deg som blir sjarmert av denne vennlige kjempen. For man kan si hva man vil om dølahesten, men vakker er den!

Gullvår (Moprins-Gullmai) og Saga Sofie
Heirums Nils (Ellabron-Vesleblesa)
Åkreprins (Moprins-Eldmøy)
Gullfrøya (Nybakk Frøyar - Gulljenta)

Dessverre er det jo med dølahesten, som med de andre særnorske hesterasene, at den er utrydningstruet. Dølahesten har også problemer med innavl, og utfordringene i fremtiden er store. Som med mange andre raser, så har man også merket finanskrisen, det er færre som kjøper hest. Landslaget for dølahest jobber med avelsproblematikken, og hingstene har nå fått innført årlige hoppekvoter. Det er også snakk om å innføre totale kvoter pr. hingst. Man skal begynne og ta hensyn til stamtavle på kåringer, for å prøve å unngå at de mest populære linjene får for stor innvirkning.

Det er ikke til å se bortfra at de mest slående hingstene får flest hopper, mens andre, helt flotte hingster, har veldig få avkom. Denne skjeve balansen må man gjøre noe med. Fra tidligere har det også vært endel matadoravl (mye bruk av en hingst), slik at hele rasen fort blir tjukke slekta. Andre tiltak er at man kan bruke kaldblodshoppe på dølahingst (ikke motsatt) og få avkommet godkjent som døl. Nytt av året er at kaldblodshoppa må typegodkjennes, slik at man er sikret at den kan tilføre dølahestavelen noe. Det er ikke til å stikke under en stol at enkelte av travhestene begynner å bli litt vel smekre, og det er hester man ikke vil ha inn i dølen.

Björkhagens Modig (Moklompen - Bettina)
Nordsvenske hingster kan også kåres som døl. For noen år siden ble nordsvensken Zultan, kåret for avelen, men kun for et år. Vi har også hingsten Björkhagens Modig som er nordsvensk med dølahestfar, og  som har vært populær i avelen et par år. Det er mange meninger rundt innføring av andre raser i dølahesten, og spesielt når det kommer til kaldblodsen. Vår egen hoppe har kaldblodsmor, og vi merker det mest at hun har et ekstra gir i traven. Men hun har 2. premie på utstilling og er mer enn nok døl av utseende og snart er hun klar for avel. Desverre har hun en megt populær far, med flere populære, kårede avkom, som begrenser valget av hingst litt, men vi har bare farsiden av stamtavlen å ta hensyn til. Vår andre hest, Linnea, byr på mye større utfordringer når det kommer til hingst. For deg som vil lese litt mer om statusen for de særnorske rasene, så anbefaler jeg sterkt denne artikkelen.

Skarprins, Linneas oldefar (Vossasvarten-Skarlinn)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...