mandag 4. desember 2017

Luke 4 - Grantreet av H.C. Andersen

I dag får dere et eventyr av H.C. Andersen som gjorde inntrykk på meg da jeg så den første gangen. Dessverre fant jeg den kun på engelsk. Historien handler om et ungt grantre som ser alle de andre grantrærne som blir hugget og hentet. En dag er det hans tur...

lørdag 2. desember 2017

Luke 2 - Fuglemat

Nå som vinteren har kommet og insektene har gått i dvale, er det på tide å mate fuglene igjen. Selv har jeg gjort det i et par måneder allerede, etter en liten pause midt på sommeren. Det begynner nå å betale seg med en stor variasjon i arter. Jeg har brukt litt tid på å virkelig sette meg inn i hva de forskjellige fuglene spiser, noe jeg også ser resultater av nå som både rødstrupa og gulspurven endelig har funnet veien opp til matfatet.

Plutselig var det fult av gulspurv her ute, det nærmeste jeg har observert
de tidligere er låvetaket.
Det å mate fuglene om vinteren, er en gammel skikk. Det å henge ut julenek til fuglene går nemlig langt tilbake. De første skriftlige opplysningene stammer fra 1753, men prestene fordømte skikken som hendensk. Det kan tyde på at juleneket går langt tilbake i tid. Noen forskere har en teori på at neket opprinnelig var et offer til Odin eller fruktbarhetsdemoner, selv om det ikke finnes noe bevis på dette. Eilert Sundt (1917-1975), en teolog og samfunnsforsker, mente at juleneket kunne være en førkristen beskyttelse mot onde makter. Andre teorier er at det var et offer til en vegetasjonsguddom, eller et hjelpemiddel for å holde liv i en hedensk kornånd, representert ved spurvene. Andre igjen mener at kornbandet var en magisk bestikkelse av fugl som gjorde skade på avlingen. Når disse fikk korn om vinteren, ville de ikke ødelegge avlingene til sommeren.


Solsikkefrøene er populære hos småfuglene. Herr og Fru grønnfink, og en
liten stillits forsyner seg grådig. Det finnes mange fine matere der uten,
men dessverre er det dårlig holdbarhet på mange av de, spesielt de i
tre. Denne fra Europris ble kjøpt i fjor vinter, den holder kanskje ut vinteren.
På forskjellige steder i landet hadde man forskjellige skikker på når juleneket, eller kornbandet som det også het, skulle henges ut. Det kunne være klokken 12, så fort det ble lyst, før middag eller når julen ringte inn. Juleneket skulle henges høyt i et tre eller på en stake, slik at det var lett å finne for småfuglene. Når dompap, spurv og kjøtmmeis flokket seg på neket, var det varsel om et godt kornår. Kom det derimot få fugler som spiste lite, ble det derimot uår og en dårlig kornhøst. Det lovte ikke godt om det var skjæra som kom først. Kom spurven før neket var satt opp, eller det viste seg at neket var tomt, spådde det dødsfall i familien.

Julekort med julenek av Opphavsperson ukjent/Nasjonalbiblioteket.
Falt i det fri (Public domain)
Kornbandet skulle være stort og av det beste kornet. Det var nok mye større enn det vi pleier å få kjøpt i dag på diverse julemarkeder i dag. Det het seg at neket var det siste man laget om høsten. Mulig det ble gjort etter at man hadde tatt unna kornet man trengte selv? I dag har det blitt et symbol på jul, og har blitt et yndet julemotiv.

I moderne tid forer vi fuglene for at de skal ha litt ekstra gjennom vinteren, men også fordi det er utrolig trivelig å sitte og se på det yrende fuglelivet utenfor vinduet. Det er bevist at de som titter på fugler har bedre psykisk helse. Jeg kjenner godt på den roen det gir meg å sette av en halvtime i en stressende hverdag, og bare se på fuglene som spiser utenfor stuevinduet mitt.
Disse to kjøttmeisene var ikke helt enige om at de kunne dele matfatet...
Men det å mate fuglene er vel ingen kunst? Jo, det er litt å sette seg inn i. Vil man starte, så begynn med solsikkefrø. Da tiltrekker man et størst antall arter. Villfuglblanding er sjelden en suksess alene, da kommer solsikkeelskerne og slenger mye korn på bakken for å at de skal få det de vil ha. Skal man derimot dekke behovet til en rik variasjon arter, så må flere beholdere til. En stor med solsikkefrø, en med villfuglfrø (da gjerne med havre og solsikkefrø uten skall i, da blir gjerne gulspurven og rødstrupa glad), meiseboller og nøtter. Det er også endel arter som kun spiser fra bakken, men ofte så slipper man å tenke altfor mye på det siden det er nok av rotekopper som søler. Bare husk på å rengjøre regelmessig, så det ikke kommer en masse gnagere! Selv har jeg såvidt begynt å regne litt på om det lønner seg å lage egen villfuglblanding i større kvanta. Det er noe jeg i såfall kommer tilbake til i bloggen ved en senere anledning.
Rødstrupa er en av de vakreste fuglene synes jeg, og endelig har
den blitt en fast gjest utenfor vinduet.

Per dags dato har vi en fast gjeng bestående av følgende arter utenfor her: Gråspurv, bokfink, løvmeis, spettmeis, kjøttmeis, blåmeis, gulspurv, bokfink, bjørkefink, rødstrupe, dompap, gråsisik, stillits, grønnfink, flaggspett og selvsagt noen skjærer og kråker. Endel fugler har nå reist til varmere strøk. Men hver tålmodig, i starten kan det hende det bare er noen få fugler som dukker opp, før flere og flere oppdager restauranten din! Ettervert kommer også gleden over hver nye art som dukker opp, så ha alltid en fuglebok lett tilgjengelig! Et av mine store mål har vært å få gulspurven og rødstrupa til å spise av maten jeg har lagt ut. Endelig har jeg klart det. De spiser nemlig ikke fra matere, og spesielt gulspurven er glad i havre. Rødstrupa har så tynt nebb at den ikke knuser solsikkefrø, selv om det er blant disse den for det meste har gått og rotet på bakken.
Det er ofte ganske så fuglsomt utenfor her, med en stor variasjon
arter som koser seg med maten.
Jeg nevnte over det å lage egen villfuglblanding, men en kan også lage egne meiseboller! Det er faktisk ganske enkelt. Mange spør gjerne etter en spesifik oppskrift, men jeg har begynt å bruke litt forskjellig av det jeg har liggende.
Litt ingredienser man kan ha i en meisebolle.
I de siste jeg laget, hadde jeg delfiafett, noen frosne bringebær, nøtter, villfuglblanding, rosiner og havregryn. Et råd er å knuse noen ferdiglagede meiseboller, for å få med litt talg (det skal testes ved neste produksjon). Begynn med å smelte fettet og la det kjøle seg litt før du tar i resten av ingrediensene. Hvis ikke ender du opp med å frityrsteke dem. Hakk opp nøttene (alt av usaltede nøtter kan brukes). La det kjøle seg litt mer til det blir en litt mer tykk masse. Bare vær obs på at om du har i frosne bær, stivner det fort. Det lærte jeg bokstavelig talt på det harde viset! Når det er formbart, lag runde boller eller ha det i melkekartonger, plastbegre (tomme rømmebeger), eller bruk pepperkakeformer for å få artige former, og fest et tau rundt. Selv har jeg spart på kokosnøttskall jeg har kjøpt ferdigfylt tidligere. Sett det kaldt til det har stivnet helt (eller ha i frosne bær, så er det steinhardt før du nesten rekker å blunke).
For at fettet ikke skal bli for varmt, slår jeg som oftest av ovnen når det
er så lite igjen, og så lar jeg det smelte videre uten tilført varme.

Det blir ganske rosa meiseboller når man har i litt bringebær!
Et plastbeger kan lett fjernes etterpå, og fungerer fint som en form.
Da er det bare å vente på at fuglene skal oppdage delikatessen.
Foreløpig fristet nok nøttene mest...
Det er noe eget ved å se fuglene spise av maten du har laget selv. Det er helt klar mye mer populært med hjemmelagede meiseboller, enn med de man kjøper. Det er litt mer jobb, men ikke mye. Velger du derimot å kjøpe meiseboller, så gjør meg en tjeneste. Ta av plastnettene de kommer i! Fuglene kan henge fast bena i de, og de blir lett stjålet av skjære som så slipper det fra seg i naturen. Jeg finner slike nett over alt, på stranda, på jordet og i skogen. Kjøp heller en spiral de kan ligge i, så er de også sikret mot notoriske tyver.
Det er bare å få av dette nettet med en gang, og henger du den opp slik,
blir den kjapt et herremåltid for skjære som bare stikker av med den.
Det å gå til anskaffelse av en slik spiral, er en god løsning. Det er god
oppbevaring både for meiseboller og pilfinker!
Da er det bare å dra fram godstolen foran vinduet og kose seg med dine nye venner! Straks skal juleneket kjøpes inn her, det skal bli spennende å se hvem som foretrekker det.

Her om dagen kom første dompapen! Den foretrekker solsikkefrø på
bakken. Nå er det bare å vente på at hennes røde partner skal dukke opp.
Først finner man et solsikkefrø. og så tar man det opp i treet for å spise.
Løvmeisen er en riktig så artig sjarmør og følge med på.

fredag 1. desember 2017

Luke 1 - Julekalenderen



Etter en skikkelig dårlig bloggeperiode, hiver jeg meg hodestups ut i det og gjør som i fjor, lager en bloggejulekalender de neste 24 dagene. Så får vi se om jeg blir veldig lei eller får inspirasjon til videre blogging (jeg håper på det siste).

Når man skal starte opp med en julekalender, sier det seg selv at temaet i dag må være julekalenderen. Hvordan startet denne tradisjonen? Og er det på tide å ta pakkekalenderen og tilbake til et litt mer edruelig nivå?

Jeg har selv vokst opp med pakkekalender, som så mange barn med meg. Mamma lagde en som min søster og jeg hadde på deling. I pakkekalenderen var det litt godteri og litt småtteri. En tradisjon jeg har tatt med meg videre. Annenhver dag fikk vi hver vår pakke, og de siste dagene mot jul mener jeg å huske at vi fikk hver vår. Ved siden av byttet vi på å ha en sjokoladekalender eller en tingkalender. Jeg vet ikke om andre kalte den det, men en tingkalender var en kalender med en liten figur man kunne samle på. Jeg kjenner det er mange, gode barndomsminner som dukker opp når jeg tenker tilbake på desember...

Sondres kalender i år. De store pakkene er ikkeblant de dyreste for å si det slik.
Det har vært mye diskusjon i det siste rundt julekalenderen. Mange har gitt dyrere og dyrere gaver i de seneste årene, i takt med at folk har fått bedre råd. Når barna har fått forventning om 24 flotte gaver, da vil de jo ikke gå tilbake til "kjedelige" gaver og det kan kanskje være vanskelig å "nedgradere". Dette har vært et tema i samtlige medier de seneste dagene og jeg tenker at det er viktig for alle å tenke nøye etter, hvordan vil man egentlig ha det? Er det greit å stresse med dyre gaver, eller vil man ha det ganske lavmælt? Vil man ha kalender i huset hele tatt, eller ønsker man seg kalender selv om man har blitt voksen? Vil man kjøre alternativer, som rampenissen (en nisse som finner på en rampestrek hver dag), eller kansje ha en aktivitetskalender hvor man finner på en kalender hver dag.

Jeg tenker at jeg ikke vil kjøre en moralpreken. Det er mange nok der ute som roper: Bruk mindre penger, ikke skjem bort ungene osv. Men alt i alt så er man voksne folk som tar sine gode og dårlige valg. Man kan lytte til rådene og ta et valg utifra det. Men når man har fått tenkt litt, så gjør man forhåpentligvis det som er rett for seg selv og sin familie.

Innpakking, jeg synes nå det er ganske gøy jeg. Nivået på de fleste pakkene
avslører jeg såvidt på bildet...
Selv har jeg aldri hatt råd til den dyre trenden, men jeg tror jeg nok hadde fortsatt med tradisjonen fra da jeg var liten. Et år, da min datter ikke var så veldig gammel, kjøpte jeg inn et koppestell og litt lekemat i plast. Så fikk hun en og en ting hver dag. Jeg hadde en kalender med små skuffer, så da skrev jeg som oftest lapper med noen hint og så måtte hun ut og lete. Innimellom lå det en liten ting i skuffen, om den fikk plas. Et par ganger har hun bare fått en sjokoladekalender, men seriøst, er det noen som faktisk liker de sjokoladene? Et par år har det vært ferdigkalendere, enten Lego eller Schleich. Men så ender vi alltid tilbake på den hjemmelagede pakkekalenderen. Barna her er nok også såpass gamle nå, i en alder av 13 og 18 år, så en Lego-kalender blir nok hakket for barnslig.

Det er jo ganske enkelt å kjøpe en ferdig kalender til barna, selv om
jeg personlig synes det har vært litt stusselig de årene jeg ikke har kunnet
lage en kalender selv. Det er litt av sjarmen synes nå jeg.
Men hvor startet julekalenderen? Den skal ha blitt masseprodusert i Tyskland i 1908 av forleggeren Gerhard Lang. Det var en kalender med 24 luker, som skjulte 24 forskjellige vers. Dog skal rykter ha det til at det utkom en kalender i 1902, i Hamburg. Til Norge kom den ikke før etter krigen. Før dette, på 1880-tallet, het det seg at en Fru Lang fra Tyskland laget 24 små pakker til sin syke sønn, for å korte ned ventetiden fram mot julen. Etter det spredte skikken seg, til industrien fanget opp den gode ideen og begynte å produsere kalendere.

Forskjellige versjoner av kalenderen kunne være et bilde som ble avdekket, bilde for bilde. Andre kunne inneholde små figurer, som tilslutt kunne settes sammen til en julekrybbe. Etter hvert har den utviklet seg til det vi har i dag. TV kastet seg også på ideen etterhvert, og har med årene gitt oss mange gode og kjære minner. Skomaker Andersen har nok vært den som fortsatt lever sterkest i hjertene til folk.

Julekalenderen er med andre ord, ikke en spesielt gammel tradisjon. Men den har befestet seg hardt. Her i huset er gavene pakket og plassert på rommene til barna. Ingenting dyrt, for det meste godteri (større pakninger delt opp i enkeltpakker) og noen ting de trenger og som ikke egner seg som julegaver. Nå skal jeg ikke avsløre for mye her, i tilfelle noen av dem skulle finne på å lese dette. Mens jeg pakket inn gavene, hadde nyhetene, ironisk nok, et innslag om de dyre gavene folk kjøpte, og jeg følte selv at jeg har lagt meg på det nivået jeg er komfortabel med.


Julekalenderen var et tema på dagens nyheter, mens jeg pakket inn barnas
gaver, hvor ekspertene råder foreldre til å gi rimeligere og enklere pakker.

Så får vi håpe at alle barna gleder seg til i morgen og at de blir glade for det de får. Her starter vi ganske fornuftig (og jeg kan avlsøre det her, for innen ungene eventuelt leser dette så har de allerede åpnet pakkene). Tiril får en lommelykt hun kan ha på rommet sitt. Vi hadde et lengre strømbrudd i forrige uke, og da ble det veldig mørkt på rommet hennes. Sondre får en isskrape til bilen. Han er fersk sjåfør og har lånt vår isskrape. På tide han får sin egen, så jeg klarer å få skrapt frontruten på vår bil (den er så høy at jeg ikke rekker midten av frontruta med en vanlig isskrape og må ha en lengre en).

tirsdag 21. november 2017

EFIT 21. november 2017

Da var det tid for en ny runde med Et foto i timen, og her er min dag.

Kl. 09.08 - Vi skal være hundepassere et par
dager, og Denniz skal sette huset på hodet frem
til torsdag. Siden jeg ventet besøk i det han kom, bant
jeg han fast. Det er ikke bare, bare å bli møtt av en
superglad og ivrig rottweilerhann på 1 år!
Kl. 10.05 - Vinteren har kommet og småfuglene er glade for å få litt ekstra
og spise.
Kl. 11.00 - En vet vinteren har kommet når man er i gang med
vannbæring til hestene... Jeg tror det er den tingen som er øverst på
lista over ting jeg misliker med vinteren...
Kl. 12.06- Ut på tur med Denniz. Jeg kjenner jeg har savnet å gå tur
med hund!
Kl.13.04 - Velkomskomiteen kom løpende når vi kom hjem.
Kl. 14.06 - Ehem, Denniz... Der skulle vel ikke du være?
Kl. 15.05 - Litt sløving på sofaen mens jeg venter på at de andre
skal komme hjem.
Kl. 16.00 - Middag på gang, og en av ingrediensene er en ... brokkoli!
Kl. 17.04 - Bordet er dekket!
Kl. 18.04 - En svipptur i butikken.
Kl. 19.02 - Nyheter på TV...
Kl. 20.08 - Oppdateter sidene til Vestfold dølahestlag
Kl. 21.10 - Litt kveldssnacks
Kl. 22.05 - En tur på do... Tar hun bilder av det
sier du? Poenget med bildet er faktisk å
spørre: Ser du eselet?
Kl. 23.03 -Denniz varmer seg foran ovnen.
Takk for i dag!

lørdag 18. november 2017

#metoo

Foto: Pixabay
I disse dager fylles avisene med overskrifter om sextrakkasering, kjendiser som har tafset, jenter som har opplevd ubehagelige (og innimellom ganske utrolige ting). Kampanjen #meetoo har spredt seg som en farsott på godt og vondt. Folk tør å stå frem og folk blir lei. Dette er ikke et innlegg om at jeg har opplevd noe helt grusomt. Jeg, som et veldig stort antall jenter, har mine historier. Historier som ikke har satt seg noen alvorlige spor, mer historier som innebærer himling med øynene og oppgitte sukk. For er det seriøst mulig for enkelte gutter å krysse grenser og oppføre seg så dumt, uten å skjønne hvor idiotisk det er?

Nei, jeg vil heller rette mot søkelyset mot de som er lei, som bagatelliserer, de som ikke tror at slikt foregår, de som påstår at det er jenta sin skyld...

Som sagt, mine opplevelser er ikke alvorlige for meg. Men det skal ikke være slik. Jeg som jente må kunne gå på et utested uten å få en fremmeds hånd i skrittet, jeg må få komme på fest uten at en gutt vil at jeg skal kjenne hvor våt han ble på buksesmekken fordi han har sølt øl på seg. Jeg som jente må kunne få stå i fred på en plass uten at menn med vilje skal skumpe borti brystene mine. Og kan jeg være så snill og slippe å få se en penis jeg ikke har bedt om å få se? Jeg vet hvordan de ser ut, det kommer ikke til å dukke opp noe nytt fra akkurat din bukse.

Men litt feil tar jeg, jeg har en opplevelse som ikke var god... Firmafest, to stusselige drinker, og jeg blir så seriøst full. Så hinsides full! Jeg har en temmelig høy toleransegrense, men nå gikk jeg på en smell. Jeg kommer meg hjem, selv om den ene kollegaen min gjerne vil ha meg med på en annen fest og så bli med meg hjem. Jeg kommer meg hjem alene, og det eneste intime som skjer er en lengre samtale med doskåla. En måned senere avslører en annen kollega for meg, jeg hadde fått Rohypnol i glasset... Da var allerede den "herlige" kollegaen min på flukt fra militærpolitiet, da han hadde stukket av fra førstegangstjenesten... Jeg hadde ingen bevis og han fikk forhåpentligvis sin straff. Jeg har aldri, ikke den dag i dag, helt forstått hva som egentlig skjedde den gangen.

Jeg er ikke ei som går utfordrendes kledd. Jeg har aldri vært ei som byr meg frem, har vært lett på tråden, eller har gjort noe som skulle få gutter og mannfolk at jeg er fritt vilt. Jeg har vel egentlig vært litt kjedelig og til tider anonym (tror jeg). Men selv om jeg hadde bydd meg mer frem, så er min kropp ikke noe noen får berøre uten invitasjon. At folk insinuerer i diverse kommentarfelt om dagen, at jenter må ta ansvar så de slipper slike ting gjør meg provosert. Skal vi låse oss inne da kanskje? Kanskje vi like gjerne kan dra på oss en nikab alle mann? Nei? Så kanskje man må se i en annen ende av problemet og rette pekefingeren mot den som utfører disse tingene?

Som sagt, igjen, mine opplevelser har vært "uskyldige" enkelthendelser. Episoden med hånda i skrittet ble besvart med en veldig spiss albue. Den tilsølte buksesmekken (og senere et strippeshow fra samme person) var fra en rekke tilnærmelser som var pinlige nok for meg, men som bare satt den andre personen i et håpløst lys... Vi bør ikke måtte leve med slikt, men en overlever. Det som er verre er når menn (og kvinner for den sakens skyld), bruker sin makt for å utnytte en annen person seksuelt.

Det er det virkelige alvoret her. Personlig har jeg sluppet unna slike hendelser, men jeg kjenner de som har historier å fortelle. Unge jenter i diverse hestemiljøer, som har fått tilbud av eldre menn. Unge jenter (for endel år tilbake) som ble presset av eldre karer til ting de ikke har hatt lyst til, for å få beholde jobben, for å få melde seg opp til kuskelisens... Trenere som har utnyttet sårbare ungdommer.

Det kan være historier der ute som kommer fra jenter som vil ha oppmerksomhet. Men for å være helt ærlig, så tror jeg de er i fåtall. Mens jeg skriver dette, kommer jeg på flere og flere episoder som har skjedd meg, og jeg har hovedsaklig levd et stille og rolig liv og oppsøkt veldig lite. Jeg er ikke unik og alene. Nå jeg har rukket å få med meg mine opplevelser, så har garantert de fleste andre jenter det også! Så kan vi ikke bare stå sammen og si at dette er ikke greit! Et nei er et nei, og klarer du ikke å sjekke opp ei jente på en ålreit måte, så er det bare å kaste inn håndkle og gi seg. Hun kommer ikke til å få mer lyst på deg om du begynner å tafse eller viser tissen din. Tenk også på hvor ynkelig du er om du forsøker å oppnå sex gjennom makt. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om voldtekt, men at du bruker din posisjon i for eksempel arbeid eller idrett m.m. til å få din vilje.

Støtt den uskyldige parten, ikke den som trakkaserer. Kom ikke med unnskyldninger om at hun eller han gjorde sånn og slik, så da kunne de ikke forvente noe annet. Kom ikke å si at folk skryter på seg hendelser! For det er ikke vi som skal bestemme hvor alvorlig det er for den personen. Jeg kan ikke si at siden mine hendelser ikke gikk dypt inn på meg, så burde det ikke gjøre det for andre heller. Vær et medmenneske istedet.  Jo flere som vender ryggen til dårlig oppførsel og sextrakkasering, jo mer vi tør å sette søkelyset på at det er ikke greit, jo lettere vil det være å få bukt med problemet. Det blir som trollet som sprekker når det blir truffet av sollyset.

Men, skulle du rette beskyldninger som ikke er sanne mot en navngitt person, så husk at du ødelegger ikke bare for din troverdighet og den du beskylder. Du ødelegger for alle de som burde bli trodd og som ender opp med å bli bagatelisert og mistrodd fordi noen har løyet...

søndag 12. november 2017

EFIT 11. i 11.

Det ser ikke ut til at det blir så mye mer enn Ett Foto i Timen på denne bloggen for tiden. Jeg er mye trøtt og jeg finner sjelden tiden til å sette meg ned for å skrive. Men noen små glimt får jeg jo fortsette og dele med dere til ånden kommer over meg...

Dagen startet i den tro at jeg hadde alt under kontroll, det skulle vise seg at ikke helt stemte...

Kl. 08.40 - Dekkskift! Jeg skal ut og kjøre til steder hvor det snødde i
går kveld, så da er det på tide å skifte dekk! Det gikk ikke helt som planlagt...
Jeg bør kjøre hjemmefra klokken 09.00, noe jeg ville klart hadde det ikke
vært for at to bolter til hjulet faktisk knakk!! Etter mye fram og tilbake
måtte vi bestille nye...
Kl. 09.45. Mens jeg venter på en løsning på dekksituasjonen, kikker jeg ut av
vinduet... Det gjerdene der skal vel ikke være på den siden av hesten?
Frøkna var veldig fornøyd med å få gress til frokost, i stedet for høy. Porten på
andre siden hadde stått åpen, noe som ikke plaget Frøkna nevneverdig...

Kl. 10.39 - Siden avreise ble utsatt, ble det tid til pannekaker til frokost.

KL. 11.39 - Endelig på veien i lånt bil. Tiril prøver å finne ut hvordan hun
skal få koblet opp Spotify på radioen, så hun kan få velge musikken selv.
Kl. 12.33 - Vi hadde egentlig gitt opp å få koblet opp telefonen, til jeg
plutselig kom på noe. Endelig ble det BTS og sør-koreansk pop resten av veien.
Kl. 13.35 - Passasjeren fikk leke fotograf.
Vi har akkurat kommet ut av Oslo, og her er
endelig møter vi endelig på snøen.
Kl. 14.26 - Min datter er levert hos sin far, og jeg vender snuta hjem
igjen. Her passerer jeg kule Olavsgaard Hotell før jeg skal ut på motorveien.
Kl. 15.28 - Mil etter mil...
Kl. 16.24 - Endelig hjemme og rett i gang med middagen.
Men altså... Hvor lenge skal egentlig maten koke? Det er litt uklart...
Kl. 17.31 - Badekar + varmt vann + sjokolade
Kl. 18.30 - Ren, og sikkert pen også.
Dette er det nærmeste selfie i speilet jeg
kommer!
Kl. 19.39 - Middagen er servert! Sosekjøtt.
Den ble mør og fin etter 3 timer i gryta.
Kl. 20.36 - Litt rødt i glasset... Det kan kanskje se ut som
jeg har sittet og drukket vin i en time, og det har jeg jo
forsåvidt. Men det er faktisk det samme innholdet i glasset
som på forrige bilde! Jeg kan med andre ord IKKE
beskyldes for å være en stordrikker...


Kl. 21.23 - På tide å ta inn damene for kvelden.
Kl. 22.31 - Vi ser på film, og jeg oppdager for sikkert hundrede gang
at det mangler en pære i lampa. Den blir vel kanskje satt inn rett før jul
om jeg kjenner oss rett...
Kl. 23.29 - Jeg forsøker iherdig å spise litt sundt godteri...
Kl.00.04 - Kvelden er over, og det er også filmen. Vi så den siste Avengers-
filmen. Den var veldig lang... God natt!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...