onsdag 16. desember 2015

Hvorfor velge en norsk hesterase?

Det er så mange flotte hester å velge mellom når man skal kjøpe hest. De kommer i alle størrelser og fasonger, og med forskjellige bruksområder. Hvorfor skal du da velge en av de norske hesterasene? Og hvilke raser er det å velge mellom?

Vi har 4 raser som regnes som norske. Det er kaldblodstraveren, dølahesten, nordlandshest/lyngshesten (n/l) og fjordingen. Alle er kaldblodige raser og ikke staselige varmblodige ridehester man elegant svever bortover ridebanen med. Mange regner de som trege, dorske og egenrådige, og mange vil beskrive de som tunge, spesielt dølahesten.

Asak Balder og Heidi M. Schüller
Dette er en døl som har gått opp til MB dressur.
Foto: Karoline Aadne
Men, rundt om viser disse hestene at de duger til det meste. Spesielt døl, fjording og n/l er noen skikkelig potethester. Kaldblodstraveren kan også brukes til det meste, men her har man den raske traven som klusse det litt til, og ofte har skoleringen foregått hovedsaklig mot trav. Men er du en dyktig trener, så kan man få til ganske mye med denne hesten også, når f.eks. travkarrieren er over.

Er disse rasene for alle, kan man jo spørre seg. Selvsagt er det ikke det. Noen liker ikke kaldblodige hester, slik er det nå bare. Skal du satse mot toppen i f.eks. sprang og dressur, så faller nok de norske av lasset. Vil du hoppe på et hobbynivå, kan en døl fungere, men den er såpass stor og tung at man nok bør være litt forsiktig i forhold til ben. Da vil de litt mindre rasene fungere bedre, og det er flere individer som gjør det bra innen sprang. Men, realiteten er nok at mange har høyere ambisjoner innen ridning enn hva som er realistisk, og bør kanskje gå i seg selv og vurdere norsk istedet.

Nordlandshingsten Bjørke Burre
Foto: Jenny Gulbrandsen
Foto: Helle Brenders

Enkelte har kanskje opplevd at vi som prøver å promotere de særnorske rasene, presser disse hestene på gud og hverman. Slik skal det selvsagt ikke være, men en blir jo litt engasjert! For når man vet at det er en fare for at disse flotte hestene kan forsvinne, så blir man litt desperat. Så er det kanskje noen som blir litt vel ivrige i sin argumentasjon. Men, nå skal jeg nå argumentere for de norske rasene, og de snakker jeg i hovedsak om de 3 særnorske og lar traveren være litt i bakgrunnen for øyeblikket. Den eneste grunnen til akkurat det, er at traveren har andre utfordringer, i forhold til innavl, som jeg tar for meg i eget innlegg,

Foto: Carol J. Norfolk


En dårlig innridd og trent hest, vil alltid være en dårlig innridd og trent hest. Flere har møtt frekke fjordinger og busete dølahester, men husk da har dere møtt dårlig trente hester som ikke har fått riktig rettledning. Mange har ridd trege hester som nesten ikke flytter seg for sjenkelen. Selvsagt finner man late individer, men oftest er de dårlig tilridd. Selv har jeg til gode å ri en lat fjording eller døl, og den ene n/l jeg har ridd, hadde litt vel mye gass. Jeg startet min "rytterkarriere" ved å ri på ei venninnes fjording, og den holdt følge med en meget rask kaldblodstraver i galopp, uten problem. Men, det finnes en norsk for enhver smak. De kan være stødige som fjell, rolige og bedagelige, fyrrige og spreke. Men fellesnevneren skal, for alle tre, være at de skal være kalde i hodet og stødige hester.

Nordlandshestene Jonsok og Katla til utsikten over Hardangerfjorden
Foto: Anna Gudrun Tveisme

Dølahesten Oskar langer ut.
Foto: Tone Simarud Magnussen
Mange som har kjøpt en av de norske hesterasene, har gjerne kjøpt den som ridehest, og innsett at det også er en kjørehest. Så blir man bitt av den basillen. Plutselig dukker det opp en mulighet til å ta et tømmerkjørerkurs, og før man vet ordet av det er man i skogen og trekker store tømmerstokker. Veien til å oppdage nye og spennende sider ved hesteholdet er kort, spesielt hvis man blir med i et lokallag som tilbyr forskjellige aktiviteter. Dette har mange av oss opplevd. Jeg har holdt på med sprang og dressur, og har nå fått skikkelig tenning på kjøring og drømmer om å bruke hesten i gårdsarbeidet.

Foto: Kristin Toven

Er du nysgjerrig på om en av de norske kan være noe for deg? Jeg vet at det for eksempel blant dølahest (sikkert de andre rasene også, men det er dølamiljøet jeg kjenner best) er det mange som er villige til å la deg prøve godt trente hester. Det er jo en flott mulighet til å kjenne etter om dette er en hest for deg. Det er i alle tre rasene hester som hopper rundt 1 meter (selv om, som nevnt tidligere, er det ikke anbefalt å satse innen sprang med dølahesten), går middels dressur og middels klasser i kjøring. Dette er et nivå som holder for de fleste av oss.

For realiteten er som følger, vi trenger flere kjøpere, og også kjøpere av unghester. Alle de fire norske rasene er på rødlisten og er utrydningstruet. Kaldblodstraveren er ikke nødvendigvis truet fordi det er for få individer, der er problemet heller at enkelte hingster og deres avkom igjen har blitt for mye brukt i avlen. For de tre andre har bedekningstallene økt litt i år hos fjording og dølahest, mens nordlandshesten ble det bedekt 35 færre hopper(men med veldig god fordeling på de forskjellige hingstene). Men det hjelper ikke å produsere flere føll, hvis det ikke er nok kjøpere.

Dølahoppene Vårgull og Sagasofie
Foto: Tone Simarud Magnussen
Nå har jeg vært dølahesteier i 2 år (om nøyaktig 6 dager). Jeg ser en positiv endring på den korte tiden. Prisene på unghest har økt, da vi var på hestejakt var det mye unghest tilsalgs til lommerusk. Etterspørselen etter godt trente hester har økt betraktelig, og jeg vet om flere dølahester som har blitt solgt til 40-50 000,- det siste året, for 2 år siden var dette utenkelig. Da lå maksprisen rundt 35 000,-. Desverre så er det få godt trente hester på markedet, folk beholder jo selvsagt disse selv! Har man gått inn for en døl, n/l og fjording, så har man ofte en venn for livet. Heldigvis er det innimellom gode hester tilsalgs, bare man er tålmodig og har litt is i magen. Jeg vet om folk som har lett i et år, og plutselig kommet over drømmehesten. Eller så gjør man som oss, ender opp med unge hester og trener de selv. Jeg hører at dette også er tilfelle med n/l, jeg vet ikke helt hvordan det er hos fjordingen, men jeg har sett flere annonser hvor det er mer utdannede hester som selges, enn i de andre to rasene.

En ting er sikkert, for oss er det ingen vei tilbake. Da vi lette etter hest, sjekket vi om det kanskje var andre raser utover hovedsaklig døl (siden det var det vi egentlig hadde bestemt oss for pga. størrelsen og et par flotte individer jeg hadde blitt kjent med tidligere). Etter å ha forhørt oss rundt, var konklusjonen klar: Det var hovedsaklig de 3 særnorske som sto igjen. De som kanskje kunne hatt egenskapene var enten for sjeldne, for heite i hodet eller for store og grove. Med andre ord, Norge har skapt en ganske unik hest. Den er en ekte potet som ikke er for grov for dressur og ikke for lett for tungt arbeid. Hadde man bare vært interessert i gårdsarbeidet, så kunne man valgt noe grovere, hadde man villet satse på ridning, kunne man funnet noe lettere, men her har man alt! Kan man ønske seg noe mer?

Ristvedt Linnea og meg, endelig dølahesteier!
Foto: Tone Simarud Magnussen

Så er det så fint at de kommer i alle størrelser. Jeg vil påstå at mange barneponnier burde vært en n/l. Dette er en hest man kan vokse sammen med, og som man slipper og bytte ut, slik man må med shetlandsponni og de andre, små rasene. En n/l er også sterk, så den kan man gjerne fortsette og ri selv om man blir stor. Fjordingen er hakket større, mens dølahesten gjerne er den hesten mange voksne går for. Dølahesten ligger gjerne akkurat på ponnigrensa og opp til 160 (jeg har selv ridd døl på 165 cm). Selv har vi døl på ca. 146 cm, som ris av voksne menn og min datter på 11 år (hun begynte å ri henne da hun var 9 år). Dølen kan bli litt i tyngste laget for de yngste, men om den er godt trent, er det mange barn som koser seg med dølahesten (sammen med foreldrene).

Min datter Tiril og dølen Saga Sofie.
Foto: Tone Simarud Magnussen

Jeg kan snakke i en evighet om hvor brukbare og allsidige de norske hesterasene er, men så var det et siste punkt man ikke kan se bort fra. Jeg nevnte i innledningen at dette ikke var staselige varmblodshester som svevde bortover ridebanen. Det kan jo stemme, men kan noen, med hånda på hjertet, påstå at ikke dette er lekre hester?

Dølahingsten Geilostølens Viktor
Foto: Anja M. Schüller

Dølahingsten Heirums Nils
Foto: Anja M. Schüller

Nordlands/lyngshingsten Bjørke Burre
1. premiehingsten Dalargutt
Foto: Elisabeth Patterson Erga

Nistugas Gaute og Marius Pettersen
Foto: Eli Ane Rusten
Jeg kommer til å gån ærmere inn på de enkelte rasene i de kommende ukene.

Referanser:
Oppdaterte bedekningstall 2015
Ber om tiltak for de fire norske hesterasene

Blogglistenhits

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...