Da har vi endelig en arbeidsgamp!

En av drømmene til spesielt Ole Jan, men også meg, er å bruke hestene i gårdsarbeidet.

Mens jeg lå inne med ryggvondt denne helgen, holdt Ole Jan på ute med et eller annet. Når han kom inn, kunne han stolt fortelle at han hadde laget seg et arbeidsredskap, nemlig en slodd! Han hadde tatt noen gamle taktorkjettinger og festet det til et drag, noe som fungerte helt supert.

Saga er ikke en dreven kjørehest ennå, men hun tar nå forspenning med knusende ro.

Ole Jan startet med å leie henne i begynnelsen, i tilfelle hun skulle reagere på bråket bak henne.

Saga er herved en skikkelig flott arbeidshest som virkelig legger seg i selen for å jobbe. Hun ble god og svett etter endel runder på jordet, og møkka ble spredd utover. Det er så artig å se hvordan hun virkelig skjerper seg når hun kommer i dragene. da er hun på jobb. Nå får vi bare drømme om og få tak i flere redskaper etterhvert.

En smakebit på søndag - Leser fortsatt Odins barn

Jeg holder fortsatt på med samme bok som forrige helg. Vi snegler oss sakte fremover, men jeg liker verdenen jeg begynner å bli kjent med og jeg gleder meg til fortsetten. Det eneste som har stått i veien for lesingen, er hverdagene.

Lite, lokalt julemarked i Åsgårdstrand

Tiril fant en ny bestevenn i dølahesten Blesen

Denne helgen har jeg endelig fått sneket inn litt julestemning, noe jeg lurte på om var mulig. Julen har vært så fjern i år!Men, på fredag var jeg med på å kjøre barnehagebarn med hest og vogn. Lyden av bjeller og barn som synger På låven sitter nissen, gjør noe med én! Med julemarked og utpakking av adventsstjerner og staker, begynner jeg endelig å se fremover til jul. Så da er det bare finne frem støvkluten mens jeg planlegger syv slag og julegaver

Foreløpig har bokas fokus vært å la meg som leser bli kjent med den nye verdenen, og karakterene i den. Samtidig bygger den seg opp mot noe, og jeg kjenner på en sterk nysgjerrighet mot hva som skal skje videre. Etter at alt har blitt lilla og fint her i huset, blir det forhåpentligvis tidlig senga og en date med boka.

Rime var en tulling! Hadde de ikke kjent hverandre siden hun var ni? Hvor mange ganger hadde hun hjulpet ham med å finne idiotsikre forklaringer på hullete bukseknær? Eller skrubbsår? Hun hadde syntes synd på ham som måtte snike seg ut om kveldene for å gjøre ting hun sekv gjorde med største selvfølge.

s. 121

 Håper dere får en fin adventstid, hvor dere rekker og slappe av og lese mellom slagene!

For flere smakebiter, ta turen innom bokblokggen Flukten fra virkeligheten.

Fotoblogg: Fototriss = rak/rett

Tre bilder under kategorien rak, dvs. rett. Flere rake bilder fra Fototriss finner du her!

To rette ask bak låven stråler
i ettermiddagssolen.

Husken henger rett ned og venter på at noen barn skal komme
ut og leke med den igjen.

Høstlysene står i stram giv akt, og brenner ned på sin siste dag.
I morgen vil de bli byttet ut med lilla adventslys, og en høstens tid
er forbi her i huset.

Våre gamle, norske husdyrraser trenger hjelp!

Trenden i norsk landbruk har lenge vært å bli større, få høyere produksjon og økte effektiviteten. De husdyrrasene vi har utviklet over mange år, har blitt byttet ut med raser som gir oss mer kjøtt og melk, mange av de importert. Bonden kan ikke lenger tjene nok på dyr som ikke er spesialiserte. Arbeidshesten har blitt overflødig og erstattet med mer typiske ridehesttyper og det er nå så mange spennende hunderaser, at våre egne nesten har gått i glemmeboken. Derfor står det nå mange flotte og vakre husdyr på listen over utrydningstruede dyr, og noen ligger dårligere an enn andre.

Telemarksku, sidet trønderfe, fjording og dølahest.
Foto: Espen Espen Mørch Andersen

For å godkjennes som en bevaringsverdig husdyrrase, må den være regnet som nasjonal og ha vært i landet før 1950. Rasen skal ikke være vesentlig innkrysset av importert avlsmateriale eller importen skal ha foregått i tråd med norsk avlsmål. Rasen skal ha eller ha hatt næringsmessig og kulturhistorisk betydning.

Her kommer en oversikt over de norske husdyrrasene og tilstanden til bestanden. Listen er fra 2014. Jeg kommer til å skrive om de enkelte rasene i egne innlegg.

Storfe
Dølafe (kritisk)
Norsk rødt fe/NRF (ikke truet)
Sidet trønderfe og nordlandsfe (truet)
Telemarksfe (kritisk)
Vestlandsk fjordfe (truet)
Vestlandsk raudkolle (kritisk)
Østlands rødkolle (kritisk)

Svin
Norsk landsvin (ikke truet)
Norsvin yorkshire (bare lagret i frossen genbank)

Hest
Dølahest (kritisk)
Norsk fjordhest (kritisk)
Nordlandshest/lyngshest (kritisk)
Norsk kaldblodstraver (truet)

Fjørfe
Norsk hvit gås (kritisk)
Jærhøns (kritisk)
Smålensgås (kritisk)

Sau
Blæset sau (truet)
Dalasau (truet)
Fuglestadbrogete sau (truet)
Gammelnorsk sau/villsau (ikke truet)
Gammelnorsk spælsau (sårbar)
Grå trøndersau (truet)
Norsk hvit sau (ikke truet)
Norsk pelssau (sårbar)
Rygjasau (truet)
Sjeviot (sårbar)
Spælsau (ikke truet)
Steigarsau (kritisk)

Geit
Kystgeit (kritisk)
Norsk melkegeit (ikke truet)

Kanin
Trønderkanin (kritisk)

Bier
Den brune bia (kritisk)

Hunder
Dunker (kritisk)
Haldenstøver (kritisk)
Hygenhund (kritisk)
Lundehund (kritisk)
Norsk buhund (kritisk)
Norsk elghund sort (kritisk)
Norsk elghund grå (ikke truet) 

Det er også raser som ikke finnes på lista, fordi de av en eller annen grunn ikke har blitt registrert som egen rase offisielt. Jarlsbergkua er en av dem.

Jarlsbergku, Vestfolds egne kurase.
Foto: Ragnhild Sølberg

 Så hva kan man gjøre? Det er selvsagt mange raseklubber og -lag som gjør en storartet jobb for sine raser og endel ildsjeler som har vært veldig viktige for å bevare de forskjellige husdyrrasene. Det finnes også tilskuddsordninger for hold av flere av rasene, samt lokal støtte for lokale raser. Men fortsatt krever det mye før man kan senke skuldrene, blant annet at ennå flere engasjerer seg i bevaringsarbeidet. Har du kanskje vurdert om du kan bidra?

Selv har vi foreløpig kun 2 dølahester, og det var de som tente min interesse for bevaring av våre truede husdyrarter. Det, og en sterk kjærlighet til det norske landskapet og gammeldags landbruk. Jeg har mange  drømmer, men i hvilke retning de vil gå, vet jeg ikke ennå. Men forhåperntligvis vil jærhøns og trønderkanin bli endel av gården her etterhvert. En fjern drøm er gammel norsk spælsau (fordi det er en rase som er tilgjengelig her i lille Vestfold), og ennå fjernere er et par ammekuer av en eller annen rase, kanskje telermarksku eller dølafe. Min neste hund blir mest sannsynlig en buhund, hvis ikke jegeren i huset trumfer gjennom en jakthund. Dølahestene kan hende får et par avkom etterhvert. Dette er i allefall en del av mine drømmer, så får en se hvor det bærer avsted.

Dølahest
Foto: Anja M. Schüller

Så blir min oppfordring/utfordring til akkurat deg - kan du gjøre noe? Skal du kjøpe en hund, hva med å titte på om de norske er noe for deg? Vil du ha en trivelig hest og dele livet med, hva med de norske? Du vil ha noen sauer på gården? Hva med en av de mange flotte sauerasene som trenger hjelp? Høns i hagen? Jærhøna er jo et meget vakkert tilskudd, som jo også bidrar med egg. Samtidig bidrar også du til å bevare husdyrene våre.

Jærhøns i sauefjøset
Foto: Sandra J. Kaspersen

Jeg kommer, som nevnt over, til ukentlig å gå nærmere inn på de bestemte rasene, og også mer om hvorfor velge gamle norske husdyrraser. Dette blogginnlegget er en liten innledning til hva som kommer til å bli tema på bloggen fremover, og det var også en av grunnene til at jeg startet opp Hassumbudeia. Her kan også du bidra om du ønsker, så innspill og tips tasi  mot med takk. Jeg er ingen ekspert på dette temaet, jeg har bare en sterk interesse og et ønske om å lære mer. Lærdommen jeg kommer til å tilegne meg, deler jeg med deg underveis.

Bildene har jeg fått låne av snille mennesker som deler samme interesse som meg.

Spælsau i Hardanger.
Foto: Anna Gudrun Tveisme

Kilder:

NIBIO - Kriterier for bevaringsverdige husdyrraser

Fotoblogg: Tirsdagstema = Trasig

Dagens tema i fotoutfrodringen Tisdagstema er trasig, altså ødelagt.

Vår gamle låve trenger litt omsorg og kjærlighet, og en stor dose oppussing i fremtiden...

En smakebit på søndag: Odins barn (Ravneringene #1) av Siri Pettersen

Da var det tid for en smakebit. Nå som snøen og kulda har sendt vinteren vår vei, burde det være en perfekt stund for å sitte i sofaen og lese. Men dette er faktisk et vær jeg liker, så lenge det er stabilt! Det er frisk luft og så vakkert ute. Bare man har nok klær, så finnes det ikke kaldt vær. Så dagen er planlagt ute, til uka kommer mildværet igjen, så jeg får nyte det så lenge jeg kan.

Jeg prøver nå å slite meg fra Stina Saga-serien for en periode. Jeg er på leting etter den altoppslukende boka, som virkelig kan fange meg, og jeg håper at fantasy-serien til Siri Pettersen kan gjøre det. Selv om jeg har lest flere gode bøker i det siste, så er det utrolig lenge siden jeg har lest den boka, som bare griper meg så hardt at det tar tid før jeg kommer meg igjen.

Det er en helt fantastisk følelse, er det ikke? Bøker som Metro 2033, Snøbarnet, Noen kjenner mitt navn og Divergent har vært slike bøker, sammen med en rekke andre. Nå trenger jeg den boka i livet mitt.

Så da har jeg startet såvidt på Odins barn, så får vi se hvor det bærer hen! Det virker jo lovende utifra tilbakemeldingene den har fått, og det er en sjanger jeg liker. Så da krysser jeg fingrene for at det er oppskriften for suksess for meg. For deg som ikke har hørt om serien (en trilogi), så er dette første bok i serien Ravneringene. Dette er fantasy lagt til norrøn mytologi. Hirrka er 15 år når hun finner ut at hun er et odinsbarn, en haleløs, som er hatet og jaget. Hun blir funnet som spebarn, og har vokst opp på en løgn om at ulver tok halen hennes. Nå er sannheten klar for å komme frem i dagen. Her kommer min smakebit.

Hva er en far?
   En lærer? En klippe? En lederstejerne? Hele livet hadde Urd hørt andre omtale hans far som alle disse tingene. Men for ham var ikke faren annet enn ei blodtrukken trebøtte med rødt kjøtt. Hans far var død. Spurn Vanfarinn var død.

s. 47

Ha en fortsatt strålende søndag alle sammen! Så kan du jo fortsette dagen på bloggen Flukten fra virkeligheten og lese om hvordan du også kan bli med og samtidig få flere boktips.

EFIT 21. november 2015

Da var det tid for min første EFIT på den nye bloggen. Dette er noen jeg har holdt på med i mange år, litt av og på, men første gangen var i 2005 mener jeg å huske. EFIT står for Ett foto i Timmen (på svensk), og er en svensk (selvsagt) fotoutfordring hvor man tar et bilde hver time (om du ikke allerede hadde forstått det) på en gitt dato. På hjemmesiden deres finner du kommende datoer og der deler man også dagens bilder, slik at du kan se hva andre har gjort på samme dag.

I dag ble det en temmelig standard dag her på gården. Jeg hadde litt andre planer for dagen, men av forskjellige grunner ble det ikke slik... Så det blir med andre ord ikke spesielt spennende bilder, men et innblikk i en ordinær dag. Velkommen til min dag, med andre ord.

08.42 - På tide å barn ut av sengen!

09.42 - Frokosten er endelig ferdig, noe Jessica synes er skikkelig kjipt...
Tigge? Nei, det har vi ikke hørt om før!

10.42 - Hestene er ferdig stelt og kost etter
alle kunstens regler. Linnea lurer på om vi
kan fortsette litt til, det er garantert et par steder
til som trengs og kløs.

11.42 - Vannslangen hadde selvsagt fryst, så da ble det manuell
vannbæring i dag.

12.42 - Linnea trengte mer pellets, så da ble det tur til Børja Mølla i Andebu

13.42 - På tide og fjerne hestebæsj! Juhu! Same presidure as
every ... day...

14.42 - Frokost og kvelds er servert!

15.42 - Snike til seg en liten lesepause

16.42 - Hva får man når lapphund- og rottweilerpels muterer?
Hybelelefanter selvsagt! På tide at hu mor drar på jakt!

17.42 - Ukens mathandel unnagjort. Tiril er den eneste jeg kjenner
som gladelig spiser is når det er kuldegrader ute.

18.42 - Barten, vår residerende katt, måtte hjem til
eierne sine i dag, etter å ha vært i slåsskamp med
andre gutter. Mens jeg venter på at Tiril skal komme,
for å passe på han mens vi kjører, sjekker bartegutten ut
bilen.

19.42 - Endelig middag! Det er ikke ofte det skjer, men i dag ble det
flertall for kjøpepizza... Når samboer har vært på jobb hele dagen
og dagen har gått, så er det litt deilig å ta den enkle varianten.

20.42 - Godis og TV.

21.42 - Jeg forsøker meg på en Nettflix-film, men den var så dårlig at
jeg ga opp 5 minutter etter bildet ble tatt... Solomon Kane, anbefales ikke.

22.42 - Jeg endte endelig opp med og se videre
på en serie jeg har sett på Nettflix en stund nå,
4400. Den er sånn passe, men greit tidsfordriv.
Samtidig har jeg begynt og legge inn dagens bilder
i bloggen.

23.42 - Avslutte kvelden med Cola og Netflix på PS3. God natt alle sammen!

Geocaching: Bogen og Sundås Fort, og en DNF på Storevar.

I dag kjente jeg for å dra ut og lete etter et par geocacher. Det har ikke blitt så mye av det i det siste, men siden den første snøen endelig kom i natt, kjente jeg at jeg var rastløs. Jeg hadde flere alternativer, men valget falt tilslutt på Stokke og Bogen/Sundåsen. Dette er to enkeltstående cacher som er like i nærheten av hverandre.

Bogen er for meg minner fra ungdomstid og St. Hans-feiring. Det var hit vi dro og festet før vi egentlig fikk lov til å feste på ordentlig (les: drikke alkohol). Barnefamiliene holdt til ved vannet, og vi mer opp mot skogen. Det var tider det, med drama og moro. Cachen (GC4V2A5) er en enkel park and grab (for den uinvidde, så betyr det så enkelt som at man kan parkere og finne den lett, uten å gå noe særlig). Det er stille i båthavna der nå, det ligger igjen noen få båter og ikke en bil og se. Båtsesongen er definitivt over.

Vinteren har fått satt sitt preg på Bogen.

Det er ikke mange spor igjen av sommerens yrende båtliv.

Bogen er preget av en liten, koselig bebyggelse.

Etterpå kjørte jeg opp til Sundås (GC4V2A5). Det er bare en kort svipptur, og man kan fint gå opp dit fra Bogen, men med slapseføre og gummistøvler, var det egentlig greit å kjøre. Det er ganske bratt, så på dagens føre, med fransk bil som ikke akkurat er bygget for norske vintre, så kunne jeg nok like gjerne tatt beina i bruk. Men det gikk akkurat, med et heftig nødskrik! 5 meter fra toppen gikk det i 2 km/t...

Fra parkeringen

Det er en kort gåtur opp til toppen

Himmelen er fortsatt snøtung, selv om den ikke vil slippe ned
flere hvite snøkrystaller.

Sundås Fort ble var ferdigbygd i 1900, og skulle hindre at fiendtlige fartøy skulle komme seg inn til Tønsberg og marinens opplagshavn i Melsomvik. Under unionsoppløsningen i 1905 ble det startet en delvis mobilisering her, som varte til oktober. Under 2. verdenskrig demonterte tyskerne kanonene, og flyttet dem til andre stillinger.

Utsikten fra Sundås er utrolig flott. Man kan se helt til både Østfold og Brunlanes. Nærmere kan man se Veierland, Håøya og Mågerø på Tjøme.

Langø

Veierland

Nedenfor Sundås

Sesongen for markjordbær er definitivt over nå.

Jeg synes det er så vakkert med grønne vekster som stikker
opp av den hvite snøen.

Skal du ha med de minste på cachetur her, bør man være to. En som leter og en som passer på barnet. Hintet til cachen er at man skal være forsiktig. Og man bør passe litt på. Du skal nemlig ned her...

For de som har lyst til å rope spoilers, så er det ikke det. For om ikke gps'en din har brakt deg hit, så kan du gå hjem nå.

Fordelen/bakdelen med snø-caching, er at det blir lett å spore de som har
vært der før! Så om du vil ha litt ekstra hint, så fort deg opp før snøen
smelter! Det er bare å følge støvlene i str. 40...

Det er greit og holde et lite blikk på klatreglade små, da det er flere
bratte trapper å leke i, og muligheter for noen voldsomme fall.

Jeg fant cachen overraskende fort. Mange hadde skrevet at de hadde vært der flere ganger, så jeg var forberedt på en skikkelig leteaksjon. Det tok ikke mange minuttene før jeg fant boksen og kunne signere. Det var litt bra, siden jegallerede hadde brukt mye tid på utsikten og sightseeing.

Litt nedenfor parkeringen, ligger denne bygningen.
Her får jeg en voldsom ubehagsfølelse. Jeg vet ikke hva det er,
men jeg kjenner alltid en økende kvalme når jeg nærmer meg, og
når jeg går derfra, kan jeg ikke komme meg bort fort nok...

På vei hjem, var planen å stoppe ved Storevar (GC48980). Det virket som det skulle bli lett, men der tok jeg feil. Etter å ha saumfart aktuelle steder, så kom det en lastebil som skulle levere noe ved det nærmeste huset. Dermed måtte jeg gi opp, uten funn denne gangen. Bedre lykke neste gang!

Storevar, med utsikt mot Bogen.

Det var deilig å komme seg litt ut og nyte det flotte været. Jeg elsker nemlig snø. Det er helt utenkelig med en vinter uten. Det blir så lyst og vakkert. Det er få ting som er vakrere enn trær med et tykt lag med snø. Det trenger ikke komme enorme mengder, men et passe skiføre er greit (ikke det at jeg har ski). Slede til hesten har vi også, og som må testes i år.