Sweet 16!

Hurra for verdens kuleste hund som blir 16 år i dag! Godeste prinsessen min Frekja, ble født for 16 år siden, og har vært sammen med meg siden den gang. Det føles nesten som i går, men vi har rukket mye siden det lille, blonde nurket kom til verden mens jeg var på jobb og ventet spent.

Frekja er den som har lært meg å trene hund. Hun har aldri lest en eneste hundebok, og har heller aldri fulgt noen A4 mal. Hun har lært meg å gå i tenkeboksen og finne alternativer når standardtreningen ikke har fungert, hun har lært meg å bli kritisk til tips og råd og hun har lært meg å lese de små detaljene for å komme i mål. Det tok hele 10 år før vi forsto at der hvor man antok at hun bare gikk lei trening, så hadde hun gitt opp. Hun ga nemlig så små og kjappe responser som jeg ikke plukket opp og ikke fikk belønnet. Dermed var det ikke noe vits i å fortsette heller! Det tok et år med intens trening, før hun virkelig forsto poenget med klikkertrening og at klikket ikke bare betød godbit. Men da begynte også fremgangene, desverre var det litt sent, så vi rakk aldri å vise oss skikkelig på konkurransebanen.

Vi har funnet på forskjellige ting, jeg og Frekja. Først var det mange år på agilitybanen. Der kom vi oss til AG2, jeg husker ikke helt om vi klarte det siste nappet til Hopp2 eller ikke. Vi ga oss som klubbmestere i begge grener i Tønsberg Hundeklubb 2006. Da var jeg litt lei, siden jeg hadde en hund som hele tiden måtte kjempe mot de raske border colliene i stor klasse, når hun selv hadde fysikk som en mellomhund, bare 1,5 cm. for høy.

Mye av energien hennes gikk med til å hoppe høye hinder, i stedet for å
løpe fort i banen.

Etter agility gikk vi over til kreativ lydighet, og hun ble Norges første hund i Heelwork to Music da sporten ble offisiell i 2010, og vi konkurerte alene i 1 år før det dukket opp konkurenter. Vi jobbet hardt og lenge for å få til noe der. Jeg slet med sterke konkurransenerver og Frekja var overfølsom. Dette førte ofte til at alt vi hadde trent, klappet sammen som et korthus i det vi entret ringen. Frekja er også en lapphund med kjeftamentet i orden, og i agility hadde jeg oppmuntret den adferden. Bjeffet hun i ringen, betydde det at hun var med meg... Det straffet seg senere! Vi fikk det tilslutt bort på trening, men i konkurranser steg stresset og bjeffingen kom. I 2011 følte jeg at tiden var inne for å pensjonere oss. Jeg hadde ny hund på trappene, Frekja var 11 år, og jeg følte at vi var kommet til veis ende. Men vel 3 mndr. senere skulle Norge sette sammen et landslag til det første Nordiske Mesterskapet som Norge skulle delta i, og vi ble spurt om vi skulle være med i heelwork. Vi lot ikke sjansen gå fra oss, på kort tid skulle kl. 1 hunden mot kl. 3 hunder, og mot verdens beste ekvipasjer. Det ble mye trening, mye reising og endel fortvilte øyeblikk. Men vi kom oss såpass i mål som vi kunne, og selv om vi stivnet da vi kom oss i ringen, kom vi på 14. plass og fikk en meget verdig avslutning på karrieren!

Fra konkurranse i Vestby 20. mars 2011, HTM1

Frekja har såvidt prøvd seg i lydighet, men ble så skremt av dommeren under tannvisning at hun ikke ville mer. Det ble ikke noe mer av det, interessen var nok ikke helt tilstede hos meg heller.

Vi har prøvd oss på spor, men Frekja ble så forstyrret av kvister som satt seg fast i pelsen, at det ikke ble så mye mer ut av det heller. Men det spiller ingen rolle, vi har hatt det utrolig gøy sammen, og reisen er ikke over ennå.

Frekja har alltid vært en sprø og snodig hund, og hun har fortsatt endel innfall. Hun leker nesten daglig med meg og Tiril, og innimellom glemmer hun at rottweilere er voldsomme hunder, og inviterer Jessica til lek. Heldigvis har Jessica skjønt hvordan hun skal leke med Frekja, men noen ganger glemmer hun seg og moser Frekja rett i gulvet med et eneste hopp. Da blir det kjeft å få, og hun innser at man ypper ikke med gamle lapphunddamer...

Jeg inngikk en avtale med Frekja for noen år tilbake, om at hun skulle bli MINST 16 år, og vi får inngå en ny avtale om et nytt år. Det er rart å vite at vi nærmer oss slutten, men fortsatt er damen frisk og rask. Litt stiv og svak er hun jo, men det er lov når man er så voksen. Hun sover mye og har litt raptuser innimellom. Jeg har vært priviligert å få så mange, flotte år sammen med henne, og håper vi ennå har tid igjen.

GRATULERER SÅ MYE MED 16 ÅRS-DAGEN PRINSESSA MI!

En smakebit på søndag: Råta av Siri Petteresen

Jeg er godt i gang med bok nummer to i trilogien Ravneringene, og nå er jeg seriøst hekta. Det eneste problemet er at det skjer så mange uventede vendinger at jeg blir litt sliten og må ta meg noen lesepauser. Hvis ikke, hadde jeg nok vært ferdig med boken nå. Egentlig vil jeg ikke bli ferdig helt ennå, neste bok er ikke en gang innkjøpt og jeg vil være i denne verdenen lenger!

Min datter på 11 år synes forsiden på er så ekkel, at jeg må dekke over boka når hun er i rommet. Jeg kan jo være enig i det, selv om bildet er en viktig del av boka.

Smakebiten kommer fra side 175.

Var hun gal? Hadde hun ikke sett mer enn nok av de blinde? Få visste bedre enn henne og Rime hva de var i stand til å gjøre. Det var disse Urd hadde lovet henne til. Som et offer. I bytte mot hva? Kunnskap om blindverk?

 Da skal jeg krype til sengs, lese et par kapitler og spent sove og se hvor mye snø som har lavet ned i morgen. God natt!

Flere smakebiter finner du på bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Der finner du også ut hvordan du kan bli med.

Geocaching: Signalen (145 m.o.h.)

I dag var jeg fast bestemt på å gå en rask tur, og jeg sjekket geocaching-appen for å finne en passende rute. Jeg endte opp med en topptur i Undrumsdal, som i luftlinje bød på en tur på til sammen 2,2 km fra parkeringen... Cachen heter Signalen (GC3H13Y). Så feil kan man ta! Det er jo ikke Tønsbergs høyeste topp for ingenting.

Det var det med luftlinje og realiteten da. Det er veldig motiverende når man kikker på gps'en og får beskjed om at det er 300 meter igjen. Etter å ha gått lenger og lengre enn langt, så har man "bare" 200 meter igjen... Demotiverende? En anelse...

Da jeg hadde startet turen og rotet litt rundt på jordet, mens snøen lavet ned rundt meg, kom det en mann gående. Jeg stoppet og spurte hvor stien til Signalen startet, men jeg fikk et rart blikk tilbake. På litt stotrende norsk, lurte han på om jeg lette etter et sted jeg kunne få inn signal på mobilen (jeg veivet jo strengt tatt med telefonen når jeg snakket). Eh ... nei, en fjelltopp som het Signalen, som det sto skiltet til? Vi kom til på norsk/engelsk, at han ikke kunne hjelpe, så da var det bare å vende nesa i luftretning mot cachen, og begynne å gå. Anbefaling: Ikke vend nesa mot cachen, men der du ser stien starter på kartet. Du sparer deg for litt off road turgåing.

Dere kan tro jeg ble lettet da jeg endelig fant stien!

Så da var det bare å optimistisk vandre videre, nå var jeg jo snart framme. Men stien gikk fra bildet over, til bildet under ganske raskt, og stien under var det flest av.

Men på den positive siden, hadde jeg valgt den enkle ruten, så hadde jeg ikke kommet over dette vakre, frosne vannet...

Det var -7 grader da jeg dro, så fornuftig som jeg er, kledde jeg meg godt. Det var jo bra, men etter en stund ble det veldig varmt. Så litt matt ble jeg jo, i det jeg vurderte om jeg skulle spise snø for å overleve, oppdaget et fjell like stort som Trollstigen (vel, kanskje bare nesten like stort).

Er det opp der jeg skal tro? Det ser jo veldig lite ute på bildet, men det føltes veldig mye høyere ut i virkeligheten.

Ja, det var nok opp her ja!

Opp og opp. Siden et av nyttårsforsettene er å gå ned i vekt, var det jo egentlig en ganske god tur. Det ligger nok igjen flere kcal oppover fjellsiden her!

Endelig oppe!

Det er ingenting å si på utsikten! Det var verdt hver eneste svettedråpe. Jeg tror faktisk jeg ser helt hjem.

Gjesteboken ble signert, i tillegg til caachen) og det var på tide å vende snuta hjem igjen. Det ble en kortere tur hjem, da jeg valgte en annen rute. Det er synlig merket med blått ned fra Signalen, så følger du den, blir hjemveien mye enklere.

Vel, med unntak av at is og snø blir glatt, og det tryggeste er å sette seg på huk og ake ned...

Det var kanskje ikke så rart jeg ikke så stien inn i skogen, da jeg gikk på toppen av dette jordet? Nå var det også på tide å komme seg tilbake, for nå begynte det og bli mørkt ute.

Endelig framme på parkeringen. De nye turskoene mine har blitt skikkelig gått inn, og har blitt smurt grundig inn med søle og snø.

For å gjøre turen komplett, så kan man gjøre litt mer ut av den. Du kan for eksempel besøke Holt Gård. Det er en skikkelig flott plass, jeg har selv deltatt på et 60-årslag der for et par år siden. Vil du cache mer, er det flere park & grab i nærheten. Bakdelen her er at det er litt kronglete å parkere, og fartsgrensen er 70 km/t, dvs. bilene kommer gjerne litt fortere enn hva de burde. Det finnes en annen cache, Drageskatten (GC4HCCH), ikke så langt unna. Jeg vurderte å finne denne i dag, men det ble for sent på dagen, så den fikk jeg ha den til gode.