Sweet 16!

Hurra for verdens kuleste hund som blir 16 år i dag! Godeste prinsessen min Frekja, ble født for 16 år siden, og har vært sammen med meg siden den gang. Det føles nesten som i går, men vi har rukket mye siden det lille, blonde nurket kom til verden mens jeg var på jobb og ventet spent.

Frekja er den som har lært meg å trene hund. Hun har aldri lest en eneste hundebok, og har heller aldri fulgt noen A4 mal. Hun har lært meg å gå i tenkeboksen og finne alternativer når standardtreningen ikke har fungert, hun har lært meg å bli kritisk til tips og råd og hun har lært meg å lese de små detaljene for å komme i mål. Det tok hele 10 år før vi forsto at der hvor man antok at hun bare gikk lei trening, så hadde hun gitt opp. Hun ga nemlig så små og kjappe responser som jeg ikke plukket opp og ikke fikk belønnet. Dermed var det ikke noe vits i å fortsette heller! Det tok et år med intens trening, før hun virkelig forsto poenget med klikkertrening og at klikket ikke bare betød godbit. Men da begynte også fremgangene, desverre var det litt sent, så vi rakk aldri å vise oss skikkelig på konkurransebanen.

Vi har funnet på forskjellige ting, jeg og Frekja. Først var det mange år på agilitybanen. Der kom vi oss til AG2, jeg husker ikke helt om vi klarte det siste nappet til Hopp2 eller ikke. Vi ga oss som klubbmestere i begge grener i Tønsberg Hundeklubb 2006. Da var jeg litt lei, siden jeg hadde en hund som hele tiden måtte kjempe mot de raske border colliene i stor klasse, når hun selv hadde fysikk som en mellomhund, bare 1,5 cm. for høy.

Mye av energien hennes gikk med til å hoppe høye hinder, i stedet for å
løpe fort i banen.

Etter agility gikk vi over til kreativ lydighet, og hun ble Norges første hund i Heelwork to Music da sporten ble offisiell i 2010, og vi konkurerte alene i 1 år før det dukket opp konkurenter. Vi jobbet hardt og lenge for å få til noe der. Jeg slet med sterke konkurransenerver og Frekja var overfølsom. Dette førte ofte til at alt vi hadde trent, klappet sammen som et korthus i det vi entret ringen. Frekja er også en lapphund med kjeftamentet i orden, og i agility hadde jeg oppmuntret den adferden. Bjeffet hun i ringen, betydde det at hun var med meg... Det straffet seg senere! Vi fikk det tilslutt bort på trening, men i konkurranser steg stresset og bjeffingen kom. I 2011 følte jeg at tiden var inne for å pensjonere oss. Jeg hadde ny hund på trappene, Frekja var 11 år, og jeg følte at vi var kommet til veis ende. Men vel 3 mndr. senere skulle Norge sette sammen et landslag til det første Nordiske Mesterskapet som Norge skulle delta i, og vi ble spurt om vi skulle være med i heelwork. Vi lot ikke sjansen gå fra oss, på kort tid skulle kl. 1 hunden mot kl. 3 hunder, og mot verdens beste ekvipasjer. Det ble mye trening, mye reising og endel fortvilte øyeblikk. Men vi kom oss såpass i mål som vi kunne, og selv om vi stivnet da vi kom oss i ringen, kom vi på 14. plass og fikk en meget verdig avslutning på karrieren!

Fra konkurranse i Vestby 20. mars 2011, HTM1

Frekja har såvidt prøvd seg i lydighet, men ble så skremt av dommeren under tannvisning at hun ikke ville mer. Det ble ikke noe mer av det, interessen var nok ikke helt tilstede hos meg heller.

Vi har prøvd oss på spor, men Frekja ble så forstyrret av kvister som satt seg fast i pelsen, at det ikke ble så mye mer ut av det heller. Men det spiller ingen rolle, vi har hatt det utrolig gøy sammen, og reisen er ikke over ennå.

Frekja har alltid vært en sprø og snodig hund, og hun har fortsatt endel innfall. Hun leker nesten daglig med meg og Tiril, og innimellom glemmer hun at rottweilere er voldsomme hunder, og inviterer Jessica til lek. Heldigvis har Jessica skjønt hvordan hun skal leke med Frekja, men noen ganger glemmer hun seg og moser Frekja rett i gulvet med et eneste hopp. Da blir det kjeft å få, og hun innser at man ypper ikke med gamle lapphunddamer...

Jeg inngikk en avtale med Frekja for noen år tilbake, om at hun skulle bli MINST 16 år, og vi får inngå en ny avtale om et nytt år. Det er rart å vite at vi nærmer oss slutten, men fortsatt er damen frisk og rask. Litt stiv og svak er hun jo, men det er lov når man er så voksen. Hun sover mye og har litt raptuser innimellom. Jeg har vært priviligert å få så mange, flotte år sammen med henne, og håper vi ennå har tid igjen.

GRATULERER SÅ MYE MED 16 ÅRS-DAGEN PRINSESSA MI!