Bokomtale: Sodd i bøtter og spann av Yngve Kvistad

Mitt forhold til sodd har tidligere vært av den hermetiske varianten, og det begynner å bli mange år siden. Så, for et par år siden, hadde vi sodd i Sondres konfirmasjon. For meg var det litt spesielt. I mine øyne var det kjapp og billig mat på boks... Men, med trøndere i slekta til Sondre, var dette helt normalt, og jeg må innrømme det ... sodd er den perfekte retten å servere i et stort selskap.

Sodd i bøtter og spann er ikke bare en kokebok med soddoppskrifter, det er en bok på 231 sider, som jeg tør å påstå, omhandler alt det er verdt å vite om sodd. Jeg har fått den tilsendt fra forlaget, Vigmostad Bjørke, og har i den anledningen både lest og laget mat. To lørdager med sodd har det blitt, og med store oppskrifter er det også et par middager til i fryseren.

Som en liten digresjon, husker jeg en episode av Seinfeld, hvor Kramer ville lage en coffee table book om kaffebord. Den gangen hadde jeg aldri hørt om den type bøker og har heller aldri senere hatt noe forhold til fenomenet. Mens jeg satt og bladde litt i denne boken, så slo det meg at dette må være den perfekte kaffebordboken (det høres strengt tatt mye bedre ut på engelsk). Her kan man sitte og bla litt innimellom, oppdage nye ting og bare plukke opp nye ting om mattradisjoner og historie.

Hvem visste at sodd mest sannsylig kommer fra Mesopotamia for tusener av år siden? At det nevnes i både bibel, Edda, Håvamål og MacBeth? Og ikke minst, at da Japans keiser var på statsbesøk til Norge i 2005, så ble han og hans kone servert Inderøysodd? Dette er selvsagt bare en liten smakebit på alt denne boken har å by på.

Fra hermetikksodden til sodden i denne boken her, er spranget stort. Det er så mange varianter å velge mellom! Det er sodd med fisk, både laks og kveite, og alle varianter av kjøtt. Det er til og med et alternativ med hestekjøtt, om man skulle ønske å prøve det. Det er soddvarianter fra mange forskjellige steder i landet. Du har meldalssodd, hedmarksodd og oppdalssodd, bare for å nevne noen ytterst få.

Boken starter med en introduksjon til forfatterens forhold til sodd, og med en setning som fikk meg til å trekke på smilebåndet.

Og om dåpsbarnets forlangende, da han brått var konfirmant og selv bestilte sodd til sitt eget selskap.

Som nevnt tidligere, så hadde vi det i konfirmasjonen og det var konfirmanten selv som ønsket dette, da de også hadde det i hans dåp... Så får vi se da, om det blir sodd i bryllup om noen år...

Etter å ha testet ut et par oppskrifter, kan jeg konkludere med to ting. Maten ble veldig god, men er du helt fersk i matlagingsverden så kan det bli litt utfordrende. Det er ting som ikke blir nevnt, for eksempel hvor mye vann du skal bruke til å koke sodden. Skal den akkurat dekke det du skal koke, eller bør du ha mer. Første sodden kunne jeg gjerne hatt mer vann, mens den andre kunne sikkert hatt mindre (eller en mye større kjele). Jeg er ikke veldig begeistret når jeg må prøve og feile når jeg følger en oppskrift, jeg må innrømme at jeg liker å bli forklart ting med teskje. Men har man vært ute i en uværsdag på kjøkkenet før, så går det veldig greit å ro dette i land. Hadde dette vært min første kokebok, hadde jeg nok fortvilet klødd meg i hodet et par ganger.

Det er først på side 171 at oppskriftene begynner. Da jeg lette etter den første oppskriften jeg ville prøve, så var det min datter som tok det endelige valget. Hun ville ikke ha noe med fårekjøtt i, og da ble valget enkelt. Det ble en variant av orkdalssodd, helt fritt for sau. Den inneholder storfe og svin, kjøttboller, kålrot, gulrot og grønnkål, samt hjemmelagede melboller. Utfordringen her var melbollene. Oppskriften ga meg ikke et godt svar på deigens konsistens, og jeg må innrømme at jeg måtte google posjering... Men for å være ærlig, jeg synes de ble kjempegode, og det var ikke så vanskelig som hjernen min påsto i begynnelsen, jeg fant ut av hvordan jeg skulle gjøre dette og det var strengt tatt bare å følge oppskriften i forhold til konsistens.

Melbolleproduksjon

Den neste sodden jeg ville prøve meg på, var laksesodd. Også her var det litt kronglete å forstå helt hvordan jeg skulle lage laksebollene, men jeg fikk dette til ganske greit, det også. Utfordringen kom da jeg skulle putte fisken opp i gryta med de kokende grønnsakene. Selv om jeg brukte de største kjelen jeg hadde, så ble det ganske så fullt og Ole Jan fikk ordre om å bære den til bordet. Jeg turde ikke, i redselen for å snuble. Her ble det nemlig så fult at det nesten rant over. Konklusjon? Jeg likte den godt, men den var ikke en slager hos barna. Nå skal det sies at de er litt kresne, og synd for dem at jeg har masse i frysa til en annen dag...

Så da skal vi kose oss med sodd i flere dager! Veldig kjekt å ha god mat på travle dager, som ikke trenger mer jobb enn bare tinging.

Dette ble litt mer middag, og seg hør og bør
frøset ned i ei soddbøtte...

Jeg mener at dette er absolutt en bok matelskere bør ha i oppskriftssamlingen sin! Den er full av inspirasjon og god mat, og en stor dose norsk tradisjon.